En fjelltopp er en fjelltopp enten den er stor eller liten…
…men det er ikke alle som har fjelltopp-«dilla», selv om det tilsynelatende ser slik ut. Jeg syns «halve byen» er på en fjelltopp støtt og stadig – om det er fordi vi ble inspirert av Lars Monsen noen år tilbake da han hadde frilufts-tv av ulike slag i «alle kanaler», om det er Facebook med venners deling av topp-bilder eller om det er Ti på topp-opplegget landet over som motiverer til å komme seg opp og ut, vet jeg ikke. Sikkert en kombinasjon. Og ja, jeg er en av dem, noen ganger sammen med ungene, andre ganger ikke. Uansett hvor du bor i Norges langstrakte land så har vi utallige topper å velge mellom; så uansett fysisk form, tykk eller tynn, liten eller stor så er det en topp for oss alle.
Jeg har et inntrykk at veldig mange tror de må være i sånn veldig god form for å bestige et fjell. Så klart hjelper det, men mitt budskap er følgende: fjellet ligger fast og har ikke tenkt seg noe sted – så tar du tida til hjelp, gjerne sammen med en venn, så vil du komme deg opp enten det er et familievennlige fjell på 2-300 moh eller det er store, majestetiske topper på 700-1000 moh.
På barnas premisser
Ti på topp-opplegget finnes mange steder i Norge og er enkelt og inspirerende. Deling av bilder og statistikk kan være motiverende i seg selv, men bare det å ta del i ett «opplegg» hvor man må registrere seg på minst 7 av 10 topper legger kanskje det lille ekstra presset man trenger for å komme seg ut. For andre betyr ikke dette noe, man vil heller styre sine egne turer.
Alle barn er stort sett glad i å være ute, ofte kan det være oss voksne som finner mer eller mindre dårlige unnskyldninger for ikke gå ut. Noen syns det er vanskelig å vite hva man skal «finne på» eller at man tror en fjelltopp blir altfor krevende for minsten. Hva med å lage et eget «Barnas ti på topp», hvor man sammen med barna bestemmer reglene? Kan være lurt å ha en liten «gulrot» som premie når man har klart alle (eller kommet halvveis), enten det er en tur i Badeland, en tur på kino, en ny leke eller noen klær ungene har lyst på (som man likevel skulle kjøpt), uansett noe som motiverer.
Til de minste kan det være lurt med en bæremeis som avlastning om turen blir for slitsom. Husk å sette realistiske mål, kanskje trenger man ikke 10 ulike topper, men heller at hver tur teller hvis man finner sin favoritt-topp. Hva man har i sekken er viktig, en ekstra god matpakke, litt oppkuttet frukt og kanskje en liten tursjokolade som kan nytes – men først på toppen. Kanskje en ”hemmelig” overraskelse i tillegg f.eks med en konvolutt med en lapp hvor det står at det blir pannekaker og blåbær til kvelds? Jeg prøvde dette i fjor med eldstemann som da var 9 år, og dette slo an og han syns det var ekstra artig å gå om det var med en kompis på turen.
Så kjør i gang med barnas ti på topp, ta med kveldsmaten i sekken og plukk en av toppene i nærområde – det er nok å ta av!
